Når sparing til bolig framstilles som en dyd, blir de som ikke sparer stemplet som uansvarlige. Sparemoralismen i boligdebatten bærer preg av manglende forståelse for at slettes ikke alle har mulighet til å spare.

Den 5. juli sa konserndirektør i DNB, Karin Bing Orgland, til NA24 at flere burde spare fast til sine barns bolig. Artikkelen peker på selvfølgeligheter som at barn med foreldre som sparer fast til dem, kommer best ut økonomisk. Som Orgland sier: ”Nettopp derfor kan disse barna bli fremtidige vinnere i boligmarkedet”. Eller for å si det enklere: De rike vil gjøre det bedre enn de fattige.

I en artikkel i Dagens Næringsliv 23. juli, slår journalisten fast at det ”er ingen grunn til ikke å spare”, etterfulgt av en jubelhistorie om ei jente som har spart i ordningen Boligsparing for ungdom (BSU) siden 13-årsalderen. Eiendomsmeglerforetakenes Forening følger opp med krav om at beløpsgrensa i BSU må heves. Den samme artikkelen kan fortelle oss at mange ikke klarer å nå maksgrensa i BSU fordi ”de starter for sent med å spare”.

Det er selvsagt ikke noe galt i å spare, verken til seg selv eller sine barn. Men det er tydeligvis nødvendig å komme med en enkel påminnelse i boligdebatten: Muligheten til sparing avhenger av inntektsnivå og familiebakgrunn. BSU er et godt tilbud for dem som har råd til å låse penger inn i ordninga, men representerer også tapt fortjeneste og muligheter for dem som ikke har mulighet til å være med. I følge en artikkel i Klassekampen den 13. juli er det bare hver fjerde mellom 17 og 33 år som setter inn penger på BSU-kontoen hvert år. Det er neppe totalbom å hevde at denne gruppa har gjennomsnittlig bedre økonomi enn de som ikke sparer. Tiltak for økt boligsparing bidrar altså verken til sosial utjevning eller at ungdom flest kommer seg inn i boligmarkedet.

I takt med at forskjellene i samfunnet øker blir private velferdsløsninger et stadig viktigere innslag i folks privatøkonomi. Økningen i salget av private helseforsikringer er ett eksempel. Ungdoms avhengighet av foreldre på boligmarkedet er et annet. Det er muligens smart, for de som kan og vil, å spare til sine barns bolig. Men fordelingsmessig er det en katastrofe. Unge som skal ut på boligmarkedet konkurrerer ikke lenger bare mot andre unge på boligmarkedet, men også mot de foreldrene som har råd til å kjøpe leiligheter og leie ut til sine studerende barn. Det økte egenkapitalkravet fører ytterligere til å favorisere dem som er så heldige å få hjelp fra foreldre.

Tilbake står stadig flere tapere. Det er først og fremst de med foreldre som ikke har hatt økonomisk mulighet til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Det er vanskelig ikke å se klasseperspektivet i dette. Likevel framstilles det som om det er ungdoms sparevilje det er noe galt med.

Sparemoralismen slekter på andre typer moralisme i det som egentlig er samfunnsspørsmål. Klassekampens Mimir Kristjansson skreiv nylig om hvordan høyresiden forklarer sykefravær med dårlig arbeidsmoral. Et annet eksempel er Fabian Stangs berømte uttalelse om at øskanten i Oslo burde lære av vestkantfolks sunne livsstil. På denne måten gjøres spørsmål om eksempelvis bolig og helse om til spørsmål om fornuft og moral.

Dette vil på sikt svekke oppslutningen om velferdsstaten. Etter hvert som flere legger inn penger i individuelle løsninger, reduseres skatteviljen. Skattelegging betyr nemlig at det vil være mindre penger å sette av til sine barns ekstra helseforsikringer og framtidige boligbehov. Det er kanskje rasjonelt for hver enkelt i øyeblikket, men resultatet på sikt er at alle taper. Det er langt dyrere med individuelle løsninger enn fellesskapsløsninger. At de fleste tjener på en velferdsstat er nettopp det som sikrer oppslutningen om den.

DNBs spareutspill er i praksis et innspill i den ideologiske debatten om hvordan vi organiserer samfunnet. Det personlige ansvar blir opphevet til en viktigere verdi enn det samfunnsmessige ansvaret. Denne skjevheten gir seg utslag i en moralisme hvor budskapet er at de som ikke greier seg selv har skylda i det. Disse ideene stikker dypt. En student sa nylig til NRK at han ikke var bekymra for sin egen økonomiske framtid, fordi hvis man går ”inn i det med en positiv innstilling og arbeidsvilje, går det nok fint for oss i framtida.” Dette kan kanskje være sant for mange, men er selvsagt helt feil for de 50 prosentene av spansk ungdom som i dag er arbeidsledige. I Storbritannia gikk nylig en nær medarbeider av statsminister Cameron hardt ut mot alenemødre i vanskeligstilte hjem. Hun uttalte at ”mødre i familier med store problemer skulle skamme seg for skaden de gjør på samfunnet og slutte å få barn”. Et mildt sagt oppsiktsvekkende utbrudd.

Vi vet hva som fungerer for å øke boligbyggingen, skape arbeidsplasser og redusere sosiale problemer. Det er ikke moralisme, men konkrete politiske tiltak. Det er utjevningspolitikk, en sterk velferdsstat og en sunn økonomi.

Med en stadig mer omfattende markedsliberalisme de siste tiårene har vi gått i retning av at hver enkelt får mer og mer ansvar for seg og sitt. Samtidig overses de sosiale og økonomiske rammene som direkte påvirker valgmulighetene til hver enkelt. Det finnes dem som tjener på en slik utvikling, blant annet bankene og forsikringsselskapene. Men for det store flertallet vil denne oppløsningen av fellesskapet etter hvert gå hardt ut over både velferd og lommebok.

(Innlegget sto på trykk i Klassekampen den 27. juli.)

Det kan jo tenkes at vi også trenger politikere som vet hvordan det føles å bli gjort til latter, bli utstøtt eller stemplet. De empatiske evnene blir ikke nødvendigvis dårligere av en sånn runde.  Høyres reaksjoner mot sin egen stortingsrepresentant er derfor ikke et eksempel til etterfølgelse.

Da nyheten om at Høyres stortingsrepresentant Henning Warloe hadde blitt siktet etter en narkorazzia i stortingsleiligheten hans kom, så det en stund ut til at det lå en større sak bak. Narkorazzia er heldigvis ikke en vanlig aksjonsform mot vanlige brukere. Det må være noe litt mer alvorlig, som distribusjon, med i bildet. Det var derfor ikke så mange som reagerte til å begynne med, da Høyres leder Erna Solberg kunne fortelle at Warloe hadde trukket seg fra alle verv og at hun hadde frarådet han å ta gjenvalg til neste stortingsperiode. Det så en stund ut til at dette var en veldig alvorlig sak.

Men det skulle raskt vise seg at Warloe nektet for å ha befatning med amfetaminen som ble funnet i stortingsleiligheten hans. Det han har innrømmet, er narkotikabruk for flere år siden. At dette skjedde mens han satt på Stortinget er selvsagt alvorlig. Stortingsrepresentantene er landets lovgivere, og har et ekstra ansvar for å følge de lovene de vedtar. Men å frata Warloe alle verv, og muligheter til gjenvalg, er en dom fullstendig ute av proporsjoner.

”Vi har nulltoleranse for narkotika i Høyre”, var den klare beskjeden fra Solberg. Dette er et budskap Warloe selv har frontet sterkt, og det var derfor en del skadefryd å spore hos enkelte på sosiale medier. En slik tilnærming er meningsløs og moralistisk. De strenge uttalelsene mediene har funnet er femten år gamle. Det kan jo for eksempel tenkes at Warloe har endret syn på den meningsløse narkotikakrigen i mellomtiden.

Nå skal vi avvente behandlingen av denne saken i rettsapparatet, men dette ser så langt ut til å være en enkelthendelse datert noen år tilbake. Warloe får sin straff, noe som mest sannsynlig betyr en bot.

Håpet er at denne saken kan vise flere i Høyre hvor meningsløst ”nulltoleranse mot narkotika” er. Vi kan ikke støte ut folk som trår feil. Vi må heller hjelpe dem hvis de trenger det. Nulltoleranse innebærer utstøting og marginalisering. Det innebærer at man iverksetter de strengeste tiltak for selv små feiltrinn.

Det er også et større perspektiv på dette. Hvis alle politikere som har begått feiltrinn skal lukes ut fra Stortinget, kommer vi til å sitte igjen med en kjedelig og lite representativ gjeng med politikere. Det er i så fall en trussel mot demokratiet! Det er dumt å kjøre for fort, glemme å betale på trikken eller å prøve kokain. Og det er selvsagt i orden at media lager oppslag på det. Men det er også sånne feil og dumheter som gjør oss menneskelige. Og det kan jo tenkes at vi også trenger politikere som vet hvordan det føles å bli gjort til latter, bli utstøtt eller stemplet som kriminelle. De empatiske evnene blir ikke nødvendigvis dårligere av en sånn runde.

Min oppfordring til Hordaland Høyre er derfor å være åpne for gjenvalg av Warloe. Han skal etter sigende være en knakende god politiker. Så skal heller vi i andre partier bidra til å redusere antall høyrefolk på Stortinget gjennom politisk argumentasjon og valgkamp.

Det var varmt i været den sommeren jeg jobbet på en rusinstitusjon utafor Oslo. Dette var et døgnbemanna botilbud for en håndfull rusmiddelmisbrukere som samtidig sleit med psykoser. Dobbeldiagnose ble dette kalt, så det var ikke uten grunn at jeg var noe nervøs da jeg møtte opp på jobb første dag. Men det gikk stort sett greit, og det er sjelden jeg har lært så mye som i denne perioden. Blant annet hadde jeg en del nattevakter, og jeg la merke til at den ene beboeren sto opp klokka seks hver morgen og vandret av sted. Han skulle til Oslo og tigge på gata. Innsatsviljen var det altså ingenting å si noe på.

Men tilbake til sommerdagen. Jeg hadde tatt med vaffeljernet ut i hagen, og imponerte med mitt talent for å lage vaffelrøre uten å bruke oppskrift. Praten gikk hos beboerne. Denne sommeren ble det gjort et relativt stort beslag av heroin på svenskegrensa. I tabloidene kunne vi lese at politiet og tollerne var meget fornøyde med egen innsats. Og det hadde de jo all grunn til å være. Jobben som politi og tollvesen gjør for å stoppe organisert kriminalitet, er selvsagt viktig. Men historiene jeg fikk høre denne dagen, skulle bli sterkt medvirkende til at jeg etter hvert endret syn på narkotikapolitikken.

Beslaget hadde nemlig ført til herointørke i Oslo. Prisen hadde selvsagt gått kraftig opp, noe som gikk ut over økonomien til allerede fattige rusmiddelmisbrukere. Verre var det likevel at flere kunne fortelle om større innslag av ureint stoff. Flere fikk store skader som følge av dette. Åpne sår som ikke ville gro. Flere feilberegnet styrken på stoffet og satte overdose. I en del tilfeller ble de narkomane solgt fullstendig falske pakker. Dette førte til episoder med grov vold i miljøet. De kortsiktige konsekvensene av beslaget var altså alt annet enn positive.

Noen uker senere var situasjonen på gata selvsagt tilbake til normalen. Om noen hadde forventet noe annet vet jeg ikke, men vi får i alle fall gå ut i fra at dagens politikk føres i god tro. Desto viktigere er det at flere begynner å sette seg inn i hvordan vi som samfunn har valgt å bekjempe de skadelige rusmidlene.

Fekting med bind for øynene

For et par uker siden skrev tolldirektør Bjørn Røse og leder i norsk narkotikapolitiforening Mette Rooth et innlegg i Dagbladet med tittelen ”Et rungende nei til legalisering”.[1] Etter å ha lest innlegget er det ingen vei utenom å måtte konkludere med at våre fremste i narkotikakrigens frontlinje faktisk ikke forstår helheten i det de driver med. Innlegget er nemlig så full av omgåelse av fakta, misbruk av statistikk og tvilsomme slutninger, at en hver person med en viss kjennskap til rusfeltet bør bli bekymret.[2]

Det er likevel ingen grunn til å moralisere over dette. Røse og Rooth kan trygt referere til en rekke offentlige instanser som mener det samme som dem. Disse andre instansene refererer på sin side tilbake til Røse og Rooth. Sirkelen er sluttet. Alle ser ut til å regne med at de andre har gjort jobben sin og sjekket sine kilder. Problemet er at ingen faktisk gjør det. Det er denne saueflokkmentaliteten som utgjør det offisielle Norges narkotikapolitiske propagandaapparat.

Situasjonen i dag er dermed at de fleste såkalt seriøse debattanter har som underliggende premiss at forbud er den beste, ja til og med eneste, måten å bekjempe rusmiddelmisbruk på. Premisset favner langt videre enn bare hos fagfolkene på feltet. Dette er myter som lever og bor i folks hoder og hjerter. Jeg blir kontinuerlig møtt med motargumenter som går i bane rundt noen enkle hovedpåstander. ”Vi kan ikke ha frislipp av narkotika.” ”Du vil altså gjøre narkotikaen mer tilgjengelig?” ”Dette sender gale signaler ut til ungdommen.” Hvis forbudet ikke gjelder lenger, vil narkotikaen altså flyte i gatene, folk vil røyke hasj på trikken og småbarnsforeldre vil begynne med heroin.

Jeg skal ikke gå inn på hver enkelt av disse argumentene.[3] Men la meg kort besvare dette om ”signaler til ungdommen”. Hvis vi skal snakke om signaler, kan vi for eksempel heller begynne med å spørre hvilke signaler det sender ungdommen at vi stilltiende godtar at det dør hundrevis av folk hvert eneste år som følge av overdose. Eller hvilke signaler vi sender ungdommen ved at saklige argumenter mot forbudspolitikken blir besvart med beskyldninger, myter og forargelse. Jeg vil mene at det er videreføringen av slike fordummende holdninger som er en trussel for samfunnet, ikke faktabasert debatt og kritikk.

I sum rettferdiggjør det offentliges narkotikapolitiske propagandaapparat og de dypt befestede folkemytene en politikk som ikke fungerer. Vi fekter rundt oss med bind for øynene.

Et innblikk i dagens politikk

Så langt for de store ordene. Hvilken virkelighet er det jeg og andre kritikere av dagens narkotikapolitikk ser som ikke de andre ser? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger. Statistikken ligger jo åpent ute på nett og er tilgjengelig for alle.

La oss begynne med kriminalitetsbildet. Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall for hvor mange saker under kategoriene ”narkotikaforbrytelse” og ”grov narkotikaforbrytelse” som er under etterforskning. I 1994 ble det etterforsket henholdsvis 6.032 og 426 slike forbrytelser. I 2009 hadde disse tallene økt til henholdsvis 16.385 og 1.069. I samme periode økte tallet på etterforskning for ”forbrytelse mot lov om legemidler mv.” (bruk og besittelse) fra 5.375 til 18.854.[4]

Hvis vi zoomer enda mer ut, ser vi at det i 1968 ble etterforsket 201 (to hundre og én, ja) narkotikaforbrytelser. Dette økte til 1.253 i 1975, 4803 i 1985 og 15.736 i 1995. I 1998 rundet vi 30 tusen etterforskninger og vi har ligget rundt 40 tusen fra 1999 til 2009 (fra 36.000 i 1999 til toppen på 44.000 i 2001).[5]

Også når det kommer til straff, er økningen formidabel. Mens det i 1999 ble iverksatt straffereaksjoner mot 3.500 personer for brudd på legemiddelloven (bruk og besittelse), var dette tallet 6.500 i 2010. Hva dette koster samfunnet, er ikke godt å si. Det finnes
ikke noe narkotikapolitisk regnskap. Bergens Tidende har anslått at bekjempelsen av narkotika koster samfunnet 3,8 milliarder kroner årlig i politi, rettsvesen og fengsel.[6] Hvor nøyaktig dette tallet er, vet jeg ikke. Det er i alle tilfeller trygt å konkludere med at det er betydelige ressurser som går med til å håndheve forbudslinja.

Denne ressursbruken kunne la seg forsvare hvis den viser seg å føre til betydelig lavere forbruk og færre skadevirkninger. Noe må vi jo få igjen for pengene. Vi setter ikke tusener i fengsel for moro skyld. Vi har ikke narkotikapoliti for sysselsettingseffektens del. Og vi bygger ikke nye fengsler for å bli kvitt overskuddslager med sement.

Så hva er fasit etter 40 års krig mot narkotika? Hvis vi tar utgangspunkt i beslag, viser den en jevn oppadstigende kurve hele veien. Eksempelvis ble det i 1975 foretatt omtrent 500 beslag av cannabis. Dette tallet økte til 2500 i 1985, 5000 i 1995, 10.000 i 2005, og 13.000 i 2010.[7]

En alternativ, og muligens bedre, metode for å måle forbruk er å spørre ungdom. Dessverre finner jeg i farten ikke slik statistikk som går lengre tilbake enn 1990. Utviklingen er likevel interessant. Ungdom i alderen 15 til 20 år har blitt spurt hvert år om de noen gang har prøvd ulike narkotiske stoffer. I 1990 oppga 8,0 prosent at de hadde prøvd cannabis. Tallet gikk gradvis opp til et toppunkt i 2000 hvor hele 18,8 prosent oppga at de hadde prøvd cannabis. Siden da har tallet heldigvis gått gradvis ned igjen til 10,5 prosent i 2008. Noen stoffer, som amfetamin og kokain, har i dag stabilisert seg på et høyere nivå enn for 20 år siden. Andre stoffer igjen, som heroin, har holdt seg på et lavt nivå i hele perioden. Interessant nok har ”sniffing”, som jo er basert på rusmidler kjøpt lovlig i butikk, gått jevnt ned i hele perioden, fra 8,3 prosent i 1990 til 5,1 rosent i 2008.[8]

Den uten tvil mest dramatiske utviklingen under forbudstiden finner vi likevel i overdosestatistikken. I 1980 ble det registrert 32 overdosedødsfall i Norge. I 1990, året da ”Døden på Oslo S” ble lansert, var tallet 70. I 2001 nådde vi et toppår med hele 405 tapte menneskeliv. I 2010 var tallet 248.

I alt dette er det viktig å påpeke at pilene faktisk peker rett vei på noen områder. Tilhengerne av dagens narkotikapolitikk skal få være alene om å bruke statistikken selektivt. Utviklingen har for eksempel gått rett vei for cannabisbruk de siste ti årene. Dette er likevel ingen garanti for at den ikke vil snu igjen, slik den har gjort mange ganger før. Tvert i mot kan vi forvente en økning i bruk av rusmidler, både lovlige og ulovlige, om finanskrisen skulle slå ut kraftigere i Norge i årene framover. Samfunnets totale tilstand gjenspeiler seg nemlig i rusmiddelbruken.

Et innblikk i morgendagens politikk

Jeg kvier meg litt, men jeg skal være så dristig å kort skissere opp et alternativ til dagens narkotikapolitikk. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke anser dette løsningsforslaget som ”det ene rette svaret”. Det finnes garantert folk med bedre kompetanse på dette enn meg, som ommer med bedre forslag etter hvert. I så fall skal jeg selvsagt revurdere mine ideer. Men så langt tror jeg det følgende kan være en skisse til løsning.

Det første skrittet er å avkriminalisere alle narkotiske stoffer. Som jeg har vist over, har strenge straffer uansett ingenting for seg. De aller fleste av oss har som utgangspunkt at vi ikke ønsker å skade oss selv eller våre nærmeste. Den motivasjonen vil nok også i framtida være den viktigste grunnen til at de fleste av oss vil være forsiktig i omgang med rusmidler, ikke hvorvidt de er forbudte.

Det er lite som tyder på at avkriminalisering vil føre til flere brukere. Dette er det godt belegg for å hevde fra internasjonal forskning. For å låne et sitat fra forsker ved Frisch-senteret Ole Røgeberg: ”Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så ville vi visst det nå.”[9] Den nedadgående trenden i for eksempel cannabisbruk i Norge de siste ti årene har også funnet sted i land som har avkriminalisert bruk.

Det er likevel én ting som bekymrer meg litt ved en slik ensidig avkriminalisering. Det er at vi fortsatt ikke blir kvitt de kriminelle nettverkene og den svarte økonomien. I følge SSB omsettes det årlig narkotika i Norge for nesten 2 milliarder kroner.[10] Dette er et veldig interessant marked for organisert kriminalitet. Og disse kreftene vet å utnytte situasjonen. Ja, det er fristende å si at den eneste gruppen som tjener på dagens narkotikapolitikk, er de kriminelle. Dette poenget er popularisert gjennom TV-seriene Boardwalk Empire og The Wire. Og det er jo nettopp dette svarte markedet som skaper utrygghet for så mange, for eksempel i Oslo sentrum.

Omsetning av cannabis og heroin er de viktigste inntektskildene for disse kriminelle nettverkene, og er dermed to hete kandidater for legalisering. Der avkriminalisering kun handler om å fjerne straff for bruk og besittelse, handler legalisering om at vi åpner opp for lovlig omsetning av disse rusmidlene.

Det enkleste å legalisere vil være cannabis. Det kan opprettes egne statlige utsalg for cannabis, eller det kan opprettes egne hyller på Vinmonopolet for den saks skyld. Eventuelt lages egne rom inne på Vinmonopolet for slik omsetning. Alternativene er mange. Bruk av cannabis kan være underlagt like strenge, om ikke strengere, reguleringer som alkohol. Det er ikke lov til å drikke på offentlig plass, og det bør heller ikke være lov til å røyke cannabis på offentlig plass. Noen har tatt til orde for å opprette såkalte coffee shops i Norge. Det anser jeg som lite formålstjenlig når vi med stor suksess har klart å fjerne innendørs røyking fra serveringsbransjen. Passiv cannabisrøyking er også kreftfremkallende.

Legalisering av heroin er en litt vanskeligere diskusjon. Jeg er likevel ikke overbevist om at det vil være spesielt risikabelt å legalisere stoffet. Hvis dette medfører riktighet bør det være apotek som står for distribusjonen. På denne måten vil de narkomane få tilgang til kvalitetskontrollert heroin. Dette vil i seg selv føre til en kraftig reduksjon i tilleggsskader som følger av misbruket. Alt dette må selvsagt gjøres på en måte som minimerer muligheten for videresalg og smugling ut av landet. En mulig løsning er offentlig administrert heroinutdeling der heroinen må konsumeres på stedet.

Fordelene med lovlig distribusjon er mange. I stedet for at de kriminelle bestemmer kvalitet, pris, åpningstider og tilgjengelighet, kan vi som samfunn ta ansvar for dette. Da har vi også muligheten for å regulere styrken på produktene, på samme måte som vi i dag gjør med sprit.

Det finnes allerede en mengde artikler og rapporter som har gått inn på ulike måter å fornye narkotikapolitikken. Her kan jeg nevne Global Comission on Drug Policy [11], Stoltenbergutvalget[12] og ikke minst straffelovskommisjonen som for ti år siden (!) foreslo å avkriminalisere bruk og besittelse[13]. Men politikerne har så langt ikke grepet sjansen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre, avfeide for eksempel kommisjonens faglige godt funderte arbeid med å si at det var ”totalt uaktuelt for regjeringen å gjøre noe som helst for å legalisere narkotika”.[14] Det er å håpe at flere politikere tør å gå åpent inn i debatten, når den nå har tatt seg opp igjen.

Ikke alt bør legaliseres. Det finnes en rekke stoffer som det ikke er noen grunn til å videreformidle under noen omstendigheter. Men dette kan ikke bare være en vurdering som tas på bakgrunn av stoffets skadevirkninger isolert sett. Vurderingen må tas på bakgrunn av de relative skadevirkningene av forbud målt opp mot regulert omsetning. Da må vi forstå hvordan tilbudet av og etterspørselen etter produktet fungerer i praksis, om vi mener alvor med å bekjempe smugling og ulovlig omsetning. Hovedpoenget mitt er ikke at jeg har et intenst ønske om å se heroin på apotek eller cannabis på polet. Men vi har ikke noe annet valg enn å gå inn på diskusjonen. Hvis vi ønsker at heroin må kjøpes illegalt, må dette argumenteres for aktivt. Fordelene må oppveie ulempene.

Som nevnt over, bruker vi mange milliarder på å håndheve dagens forbudspolitikk. En kan bare forestille seg hvilket løft vi kunne fått i rusomsorgen med disse midlene. Vi kunne bygd verdens beste behandlingsapparat og fortsatt hatt penger til overs til å bekjempe annen type kriminalitet.

Den siste ukas narkotikadebatt har lært meg at overraskende mange ønsker denne debatten velkommen. Noen gjør det ikke. Denne siste gruppen reagerer gjerne med harmdirrende innlegg og fordømmelse, framfor å høre på hva det er som faktisk sies av narkotikapolitikkens kritikere. Dette burde være en unødvendig reaksjon. Hvis forslagene om avkriminalisering og legalisering av narkotika er så håpløse som mange ser ut til å mene, så lar vel dette seg enkelt påvise med fakta, erfaring og forskning?

(Innlegget ble opprinnelig publisert på Minervanett den 6. mars 2012.)

Under tittelen ”Et rungende nei til legalisering” skrev tolldirektør Bjørn Røse og leder i Norsk Narkotikapolitiforening  Mette Rooth en kronikk i Dagbladet, hvor de kommer med en rekke unøyaktigheter og feil.

Bakgrunnen for innlegget deres er høringsrunden på Stoltenbergutvalgets rapport. Røse og Rooth hevder høringsinnspillene samlet indikerer at det ”ikke er faglige argumenter for legalisering av narkotikabruk, og at land som har eksperimentert med legalisering eller avkriminalisering har fått problemer.” Dette er positivt feil.

Utvalget foreslo nemlig å etablere nye reaksjonsformer for bruk og besittelse av narkotika, som de har gjort i Portugal med svært heldig utfall. Høringen behandler altså ikke spørsmålet om legalisering i det hele tatt.

Røse og Rooth hevder «alt ikke er helsvart» fordi antallet overdosedødsfall er redusert, bruken av heroin har gått ned og det samme med cannabis. Vi er hjertens enige i at ikke alt er helsvart, men det er likevel lite som tyder på at vi er på rett vei.

Amfetaminbruken øker og det gjør overdosestatistikken for GHB også. Stadig flere søker bistand for å slutte med cannabis og tunge narkomane blir møtt av uendelige behandlingskøer. Det døde 248 mennesker av overdose i 2010, i følge SSB. Norge er på overdosetoppen i Europa og tallet på overdosedødsfall har alltid variert. I 1991 var det for eksempel 88 overdosedødsfall. Utviklingen i overdosedødsfall de siste 10 årene er dermed ikke bevis for at kriminaliseringen virker.

Røse og Rooth skriver at de har støtte fra 80 prosent av dem som deltok i høringen i et krav om en ”forsterket innsats fra politi og tollvesenet”. Men en rask gjennomgang viser at de aller fleste av høringsinstansene er offentlige instanser. Om vi utelater kommuner, fylker, fylkesmenn, politi, kriminalomsorg, påtalemakt, departement, helseforetak og andre offentlig drevne institusjoner fra listen, sitter vi igjen med bare en tredjedel av den opprinnelige listen over høringsinstanser. Vi har på ingen måte noe i mot offentlig sektor, men vet at det ikke er stort rom for krav om narkotikapolitiske reformer her.

Blant resten av høringsinstansene er mange positive til tanken om å gå bort fra straff som virkemiddel. Av de fem brukerorganisasjonene, er det bare én som ikke støtter Stoltenbergutvalgets forslag om nye reaksjonsformer. Ikke helt overraskende er det nettopp denne organisasjonen Røse og Rooth velger å sitere.

Videre mener de at forbud øker prisen på narkotika, noe som er viktig for å redusere rekrutteringen. Det er i grunnen utrolig at de ikke har fått med seg at prisen på narkotika har gått ned under forbudstiden. Kriminelle miljøer bestemmer utvalg, kvalitet, tilgjengelighet og pris. I dag har toll og politi bedre kontroll på tobakks- og alkoholmarkedet enn på narkotikamarkedet, og det er umulig å få tak i ei flaske sprit på vei til nachspiel. Narkotikaen derimot, flyter fritt.

Innlegget er skrevet sammen med Arild Knutsen, leder i Foreningen human narkotikapolitikk. Innlegget ble sendt til Dagbladet, men kom dessverre ikke på trykk.

Vi er mange som av og til gir noen kroner til narkomane på gata, selv om vi vet at det er en viss sannsynlighet for at disse pengene går til stoff. I møtet mellom mennesker ønsker altså de fleste av oss ikke å fordømme, men å hjelpe. Nå er det på tide å overføre denne medmenneskeligheten til politikken og avkriminalisere narkotika.

En sommer for noen år tilbake jobbet jeg ved et døgnbemannet boligtilbud for narkomane. Den sommeren gjorde tollvesenet et kjempebeslag av heroin. Politiet jubla og det ble store oppslag i avisene. Samtidig fikk jeg innblikk i historier fra en helt annen side.

Heroinbeslaget hadde nemlig ført til tørke på gata i Oslo. Stoffet ble dermed blandet enda mer ut. Beboerne kunne fortelle om flere skader som følge av ureint stoff og en sterk økning i vold i miljøet. Det gikk selvsagt ikke mange ukene før herointilbudet var tilbake på samme nivå som før.

Dagens narkotikapolitikk er uetisk og mangler kunnskapsmessig belegg. Det dør hundrevis i året av heroinoverdoser og det er ingen løsning i sikte. Likevel er svaret fra alle de etablerte politiske partiene at vi skal ha mer av en forbudspolitikk som ikke har fungert i over 40 år.

Men noe er i emning. I fjor fikk FN overlevert en rapport fra et utvalg som foreslo avkriminalisering og legalisering. Stortingspolitikere har begynt å snakke om avkriminalisering. Og nylig vedtok årsmøtet i St. Hanshaugen SV en historisk uttalelse for avkriminalisering og legalisering av narkotika.
Likevel har sosialbyråd Lisbeth Iversen (Krf) i Bergen nylig iverksatt en kampanje for å ”rydde Nygårdsparken”. Slike tiltak har vi hørt om før. De fungerer ikke. Samtidig går Iversen ut mot sprøyterom, et viktig skadereduserende tiltak. Dette kjenner vi igjen fra debatten i Oslo. Rasjonelle tiltak settes på hyllen på grunn av moralisme.

For rusmiddelmisbrukerne bidrar kriminaliseringa til mer marginalisering i samfunnet. Framtida vil dømme oss hardt for denne politikken, selv om den i dag bare framstår som en helt naturlig forlengelse av forbudslinja. Det finnes alternativer med dokumentert effekt. I Sveits og Portugal har helseskader og nyrekruttering stupt etter å de gikk vekk fra kriminaliseringslinja. I Nederland er forbruket av cannabis under EU-gjennomsnittet.

Vi har alt å tjene på å flytte narkotika fra justisfeltet til helse- og sosialfeltet. Da kan vi begynne å se rusproblemer for det de er: et helse- og samfunnsproblem. Det er slik vi, med stort hell, nå bekjemper tobakk. Det omsettes narkotika for rundt 2 milliarder kroner årlig i Norge. En legalisering av eksempelvis heroin og cannabis vil innebære at vi fjerner en enorm inntektskilde fra internasjonal organisert kriminalitet.

Jeg ønsker meg en narkotikadebatt der vi fordomsfritt kan diskutere de konkrete virkemidlene, og deres etiske og ressursmessige sider. Det rusfrie samfunn er en utopi, men sammen kan vi redusere skadene forbundet med rusmiddelmisbruk.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften 1. mars.

Vedtaket i St. Hanshaugen SV kan du lese her.

Saken i Aftenposten Aften fra 29. februar kan du lese her.

”Økologisk mat er noe oppskrytt ræl”, påsto jeg i en diskusjon for en ukes tid siden. Og reaksjonen lot ikke vente på seg: ”Hvordan kan du som er SVer si noe sånt?”, fikk jeg kjapt tilbake.

Dette er noe jeg jevnlig får høre når det viser seg at jeg ikke er så miljøvennlig eller solidarisk som folk forventer at en ”SVer” skal være. For noen uker siden skulle jeg hente en pakke. Ikke på Posten men på Rimi, der et internasjonalt transportselskap (DHL? Tollpost? Husker ikke…) leverer ut sine pakker. På vei inn dit møtte jeg en kjenning som synes det var veldig rart at jeg, av alle, skulle bruke et ”privat selskap” for å få pakken min. En annen episode de siste par ukene, er da jeg skrev et eller annet på twitter der jeg kritiserte kapitalismen. Det tok ikke mange minuttene før jeg fikk svar på tiltale fra en Frp’er, som lurte på om ikke jeg nettopp brukte et produkt av kapitalismen (telefonen for eksempel) for å kritisere kapitalismen.

Er man med i SV, skal man da tydeligvis (i følge fordommene) flytte til en hule og øyeblikkelig gi bort alt man eier og har. Ellers har man ikke rett til å kritisere noen ting som helst. Eventuelt godtas det at man bor og ferdes i samfunnet, men da bør man passe på å kjøpe Fairtrade, økologisk og bruke statlige tjenester der det er mulig.

Vi har kommet oss knappe to måneder inn i 2012. Allerede har jeg svidd av hele CO2-kvoten min på flyreiser. Jeg har byttet ut den gamle billedrørs-TVen med en flatskjerm og har sett opptil flere episoder av Top Gear. Jeg har aktivt valgt bort Fairtrade-kaffe fordi jeg synes den smaker vondt (det er noe alvorlig gærnt med den kaffen) og jeg teller dager til jeg får råd til et nettbrett. Jeg har forsvart røykere mot overformynderi og jeg har alltid hatt problemer med å skjønne hva pornomotstanderne prater om (selv om jeg aldri har turt å utfordre feminister i partiet på det).

Er jeg en dårlig person av den grunn? Nei, jeg er vel omtrent på gjennomsnittet. Riktignok prøver jeg å skaffe meg god samvittighet ved å prøve å unngå barnearbeid og unødvendig forurensende produkter, men jeg har rett og slett ikke tid eller energi til å ta med meg listen over produkter som inneholder palmeolje hver gang jeg skal ut og handle. Det var verken jeg eller mitt parti som valgte å oppheve Postens monopol. Når det først har skjedd, er det nå sånn at jeg velger andre fraktselskaper av og til. Har jeg lite å gjøre på venstresiden i norsk politikk? Det er en skjebne jeg i så fall må dele med de fleste i dette landet.

At høyresiden har interesse av å sette meg i en bås sammen med hippier og gråtende miljøvernere, forstår jeg godt. Ingenting fungerer bedre enn å gjøre sine motstandere så rare og marginale som mulig. Men at mange på venstresiden skal bidra til det samme, har jeg vanskeligere for å forstå.

Miljøet og klimaet kan aldri reddes ved hver og en av oss kjøper svanemerkede produkter og elbiler: Vi kan ikke forbruke oss ut av kapitalismen. Miljøproblemene må løses med overordnede og demokratisk forankrede systemforandringer.

Da er det til hinder at mange på venstresiden mener at folk skal ha så dårlig samvittighet som overhode mulig for at de spiser kjøttdeig og egg fra burhøns. Sånn kan vi ikke ha det. Å tilhøre venstresida i politikken har aldri dreid seg om å melde seg inn i en sekt som går i klær fra Fretex og kjøper mat på Helios. For all del, de er hjertelig velkomne de også. Men det må også være vidåpent rom for oss som lar lyset på badet stå på eller kjøper plastposer når vi handler mat.

PS: Jeg har ingenting i mot folk som velger miljøvennlig eller jobber for at andre skal gjøre det. Dette er arbeid som kan øke bevisstheten om miljøproblemet blant folk. Ja, jeg handler til og med en del økologisk mat selv. Men jeg ser ingen grunn til å gjøre det til en religion. Og lokalt jobber både jeg og partiet videre for en sterk og god miljøpolitikk.

EØS-avtalen er i ferd med å miste sin status som norsk politikks hellige ku. Det kan medføre at vi om noen måneder får den viktigste demokratidebatten siden EU-kampen i ’94.

For noen år siden var det strid om det såkalte tjenestedirektivet, et direktiv som har som formål å øke handelen med tjenester i EU- og EØS-området. Kritikerne var mange, men LO-ledelsen la likevel ikke opp til at de skulle kreve veto mot direktivet. Grunnen var en frykt for at EØS-avtalen skal ryke hvis Norge reserverer seg mot enkeltdirektiv.

Likevel vedtok Fellesforbundet i 2007 at de ville kreve veto mot direktivet. Og denne uka gikk det samme forbundet inn for veto mot EUs vikarbyrådirektiv. På samme måte som at det omstridte tjenestedirektivet til slutt gikk gjennom i Stortinget, risikerer vi at også vikarbyrådirektivet vil bli vedtatt til slutt.

Men ikke alt er likt som da tjenestedirektivet ble behandlet. For det første vil regjeringen nå for første gang måtte bruke reservasjonsretten mot et direktiv: Postdirektivet. Både SV og SP har varslet at de ønsker å bruke denne retten, og på APs landsmøte i vår gikk også de inn for å reservere seg. Det er rett og slett historisk og baner vei for at Norge inntar en mer sjølstendig holdning til EU og EØS. I EU er forvirringen total og sikre kilder skal ha det til at de ikke vet hvordan de skal håndtere dette. For det andre har det begynt å seile opp en reell diskusjon om hvorvidt EØS-avtalen egentlig fungerer etter hensikten.

EU-direktiver som utfordrer helt sentrale politiske målsettinger i Norge står nemlig i kø. To av de mest aktuelle nå er vikarbyrådirektivet og et direktiv som vil gjøre det lovlig å sende alkoholreklame på norsk TV. Begge direktivene vekker sterke reaksjoner og SV har varslet at de går inn for å bruke reservasjonsretten i begge sakene, på samme måte som de gjorde da datalagringsdirektivet skulle vedtas.

Da EØS-avtalen ble inngått på begynnelsen av 90-tallet, var det ingen av EØS-tilhengerne som advarte mot at det ville komme en strøm med lover fra EU som bryter med norsk velferdspolitikk. Tvert imot, det ble hevdet at reservasjonsretten var en sikkerhetsventil. De samme partiene sier i dag at vi ikke kan reservere oss mot enkeltdirektiv, da dette vil bety slutten på EØS-avtalen. Dette holder selvsagt ikke mål. Det må være opp til norske politikere å bestemme hvilken arbeidsmarkedspolitikk som skal føres, om vi skal ha alkoholreklame på TV, eller om vi skal innføre massiv overvåkning av den norske befolkninga. Så langt har EØS vært så hellig at alle direktiver har glidd rett gjennom Stortinget. Dett kan nå være i ferd med å endre seg.

Det kom ikke som noe sjokk at Fellesforbundet kom med krav om å bruke reservasjonsretten mot vikarbyrådirektivet. Fellesforbundets medlemmer er blant de som aller mest merker at vikarbyråer brukes målretta for å dumpe lønns- og arbeidsvilkår. Det som derimot kom som en overraskelse, er vedtaket om å støtte opp om utredningen av alternativer til EØS. Dette vedtaket kommer bare noen måneder før Europautredningen skal legge fram sin offentlige utredning om EØS-avtalens konsekvenser for Norge. For å sitere Joddski: ”Det e nånting i lufta.” Flere og flere har problemer med å godta at EU-direktiver innføres, ofte kun med den begrunnelsen at EØS-avtalen vil ryke om vi sier nei. Dette holder selvsagt ikke i lengden. Alternativdebatten begynner å ta form og vi må gjøre oss klare for den viktigste demokratidebatten i Norge siden EU-kampen i 94.

Natt til onsdag ble 200 palestinske oliventre ødelagt av israelske bosettere. Fra et oliventre plantes tar det fem år før det bærer frukter igjen. Når israelske bosettere sikter seg inn på å ødelegge palestinske avlinger, rett før høstingen nå starter, er dette målrettede tiltak som rammer palestinske familier hardt.

Jeg har vokst opp på et småbruk og derfor går disse historiene ekstra inn på meg. Det er vanskelig å forestille seg hvilke følelser som settes i sving når familiens avlinger blir ødelagt av ondsinnede naboer, men følelsen av avmakt og ydmykelse må være total. Ikke bare mister disse folkene årets avling, en katastrofe i seg selv, men de mister altså avlinger i minst fem år til. Og det er ikke mye hjelp å hente i rettsapparat eller velferdsstat.

I følge Maan News Agency har bosetterrlaterte angrep økt med over 50 prosent det siste året. Ikke minst har volden tiltatt etter at Palestina søkte om å bli medlem av FN, da ekstreme bosettere har en hevnstrategi som går ut på at de angriper palestinere og palestinsk eiendom når palestinske myndigheter gjør noe de ikke liker. Denne strategien er muligens inspirert av USA og Israels linje; Etter den palestinske FN-søknaden har den amerikanske kongressen frosset 200 millioner dollar i bistand til de palestinske selvstyremyndighetene. Israel har for vane å fryse palestinske skattepenger som straffereaksjon.

Det finnes ikke noen enkel vei ut av uføret som Israel og Palestina befinner seg i. Men det har i løpet av de siste årene blitt tydelig for stadig flere at den nåværende israelske linja er direkte skadelig for landet. Med færre støttespillere internasjonalt og en stadig mer militant linje mot sine naboer, spilles de høyt. Det er bare å håpe på at fredspartiene og de mange tusen israelere som arbeider for fred får større fotfeste i tida som kommer. Det vil ikke bare tjene palestinerne, men også Israel.

PS: SV stopper nå skattefradrag for gaver som gis til bosetterorganisasjoner.

På mange måter viser LO-leder Roar Flåthen vei for SVs oppgaver framover.

Det siste året har LO-leder Roar Flåthen hatt to utspill som går på tvers av god miljø- og fordelingspolitikk. I juni mente Flåthen at det ”koster for mye å gjennomføre store kutt i norske utslipp av klimagasser.” Og denne uken kom utspillet i Dagens Næringsliv om at LO vil at regjeringen skal fjerne formueskatten. Riktignok ble dette utsagnet moderert etter hvert. Men den som tror at utspillet bare handler om kunnskapsinnhenting, har en naiv tilnærming til politikk. Dette er ikke isolerte utspill uten politisk grunnlag. Dette er politikk som finner gjenklang langt inn i Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Formueskatten

For å starte med formueskatten. Skatten gir 14 milliarder i inntekt til fellesskapet og rundt halvparten av skatten betales av de 2,5 prosent rikeste i Norge. Med Kristin Halvorsen som finansminister ble formueskatten lagt kraftig om. Bunnfradraget ble hevet fra 151.000 til 700.000 kroner, noe som medfører at over 600.000 færre betaler formueskatt i dag i forhold til da Høyre satt med finansministeren sist. Det vil si at veldig mange pensjonister med noen hundre tusen i banken nå slipper å betale formueskatt. Hvis vi hadde fjernet formueskatten i morgen, ville flere av landets milliardærer endt opp som nullskatteytere.

Så sier både Høyre og Frp at ”ingen ønsker nullskatteytere, heller ikke de som eventuelt blir det”. Men hvordan mener de at det skal unngås? Det trekkes ofte fram at formueskatten er en særnorsk skatt. Dette stemmer for så vidt til dels, men ikke helt. Frankrike, Island, Nederland og Sveits har alle formueskatt. De landene som ikke har formueskatt har ofte en form for høyere eiendomsskatt. Men ønsker Høyre og Frp å innføre en statlig eiendomsskatt? Under en debatt på Aktuelt på NRK ble Høyres Jan Tore Sanner utfordret på dette av programlederen. Sanner avviste eiendomsbeskatning fordi han mener det er ”usosialt”. Ja vel.

En annen utfordring med å bytte formueskatten ut med eiendomsbeskatning, er at eiendom som regel er mer rettferdig fordelt enn formue. Dermed ville en overgang fra formueskatt til høyere eiendomsskatt ikke kunne ha en like omfordelende effekt.

Det er klart at formueskatten har utfordringer knyttet til seg. Eiere av en bedrift som går med underskudd kan risikere å måtte ta av egenkapital for å betale formueskatten. På den andre siden har alle skatter negative sider ved seg. Inntektsskatt kan redusere insentivet til å jobbe. Moms legger en kile mellom det en vare koster og det forbrukeren må betale. Alkoholavgift fører til handelslekkasje til Sverige. Skattepolitikken må ta hensyn til slike negative virkninger og veie dem opp mot det som er formålet med skattene. I formueskattens tilfelle er det å få inntekter til velferdsstaten, og å omfordele rikdom i Norge. Da SV tok over Finansdepartementet i 2005 snudde den negative trenden med stadig økende forskjeller i Norge. Å fjerne formueskatten vil øyeblikkelig føre til at forskjellene øker igjen.

De som vil fjerne formueskatten har dermed to hovedproblemer. For det første må dette dekkes inn et sted. Det er nærliggende å tro at Høyre vil dekke dette inn med å kutte i velferden. Frp har som vanlig ubegrenset tilgang til oljefondet, så de slipper unna denne prioriteringen. For det andre, dersom fordeling er viktig, hvordan skal den negative fordelingsvirkningen oppveies?

Når jeg hører Høyre og Frp prate, er det nesten så en skulle tro at det er et under at det i det hele tatt eksisterer næringsvirksomhet i dette landet. Den politiske hukommelsen er alltid kort, men det er altså sånn at arbeidsledigheten under den siste høyreregjeringen var skyhøyt over det som er tilfellet i dag. Og det til tross for dagens finanskrise. Sysselsettingen i Norge har økt betraktelig siden 2005. Det betyr ikke at alt er perfekt, men den svartmalingen som høyresiden driver på med stemmer ikke.

Et samfunn med gode velferdsordninger og små forskjeller er i seg selv viktig for næringsvirksomhet og verdiskapning. To eksempler: I følge boka Ulikhetens pris er egalitære samfunn mer nyskapende enn samfunn med store forskjeller. En prisbelønt kvinnelig gründer fremhevet for en tid tilbake barnehagereformen som en viktig grunn til at hun kunne starte opp sin egen bedrift. Det er altså klare næringspolitiske fordeler med god sosialistisk fordelings- og velferdspolitikk.

Klimamålene

I juni gikk Roar Flåthen ut mot å ta klimakutt i Norge, fordi han mener det blir for dyrt. Dette utløser jo en rekke spørsmål, men det første får bli: Hvis verdens rikeste land ikke har råd til å kutte i utslipp, hvem har da råd? Sjøl om det har vært stille rundt klimaendringene en stund nå, så er det fortsatt et enormt problem. Klimaendringene er den største utfordringen menneskeheten står ovenfor i dag. Stormer, oversvømmelser, vannmangel, hungersnød og nye flyktningestrømmer er bare noen av problemene som vil øke i omfang framover. I Norge forventes det enda mer av de store nedbørsmengdene vi har sett mye av i det siste. Vi er nødt til å foreta nye milliardinvesteringer for å sikre at avløpsrør i byene er dimensjonert for den økte nedbørsmengden. Toglinjer og veier må rustes mot det nye været. Flere områder blir rasutsatt og trenger sikring, eventuelt evakuering.

Klimaendringene skjer nå og de er allerede svært kostbare. Og verre skal det bli. Det kan se ut som at Miljøverndepartementet har gått fra å prøve å få ned utslippene, til å reparere skadene som følger. Vi kan altså ikke stikke hodet i sanda lengre. Men vi gjør det likevel.

Det trenger ikke være noen motsetning mellom arbeidsplasser og god klimapolitikk. Det ligger mye potensial i å vri investeringer i Norge bort fra oljesektoren og over til fornybar energi og forskning. Skal jorda være gjenkjennelig om femti år må vi på et eller annet tidspunkt legge om måten vi produserer på uansett. Det vil være en fordel for Norge å være i front på dette feltet. Men det krever visjonære politikere og troverdige alternativer.

SVs oppgave

SVs oppgave framover er å få tak på disse debattene igjen. Når statsråder fra enkelte andre partier kommer med det ene politiske utspillet mer utafor Soria Moria 2 enn det neste, så er det i alle fall ingen grunn for SV å gå stille i dørene på disse temaene.

Det mest vanlige spørsmålet jeg fikk på stand for SV i valgkampen, var hva som skilte oss fra Arbeiderpartiet. Klimapolitikk og fordeling er to konkrete saker der vi har ulike tilnærminger. Sånn sett viser Roar Flåthen vei for SV og hvilke saker vi må kjempe videre for.

Som nasjon har vi blitt forferdelig opptatte av å pusse opp bad og bygge nye kjøpesenter. Nå er det på tide å bygge skoler, samfunnshus og eldresenter igjen.

Kristin Halvorsen sa i helga at det såkalte skatteløftet må revurderes. Skatteløftet var avtalen mellom AP og SV om at skattenivået ikke skulle heves ut over 2004-nivået. Før stortingsvalget i 2013 er det nødvendig med en debatt om hvorvidt dette løftet skal videreføres. Men Halvorsens utspill blir likevel avvist av sentrale AP-folk.

Mest i mot er Aps Torgeir Micaelsen. Han sier til Klassekampen i dag at ”venstresida kan ikke møte alle problemer med økt skatt”. Hvor han har vært de siste seks årene, der SV har løst en rekke problemer fra regjeringskontorene uten å foreslå å øke skattene, vet ikke jeg. Men la oss nå legge diskusjonen om Micaelsens skoledebattretorikk til side, og se litt nærmere på argumentene for gi slipp på det rigide skatteløftet.

Det er selvsagt ikke noe selvstendig mål å øke skatte- og avgiftsnivået i Norge. Men det er et virkemiddel som er nødvendig å ta i bruk for å løse viktige samfunnsoppgaver. La meg nevne to hovedargumenter: Det første argumentet for å revurdere skatteløftet er å sørge for at offentlig forbruk holder tritt med privat forbruk. Det andre argumentet dreier seg om rene politiske valg.

Vi starter med det første argumentet: Offentlig forbruk må holde tritt med privat forbruk. Problemet med at privat forbruk øker mer enn offentlig forbruk, er kort og godt at økt etterspørsel fra privat sektor fører til økt etterspørsel etter den samme arbeidskraften som offentlig sektor bruker. Hvis en kommune ønsker å bygge en skole, må de konkurrere med utbyggere av kjøpesentre. Kostnadene presses dermed opp og færre skoler blir bygd.

Det andre dreier seg om rene politiske valg. Hvis vi skal bygge ut høyhastighetstog i Norge, eller innføre varm skolemat, så koster dette penger. Penger som må hentes et sted i fra. Mange, også på venstresiden, lever i den villfarelse at vi bare kan bruke av oljefondet for å betale for slike investeringer. Det er ikke riktig. Ingenting i livet er gratis, selv ikke i Norge. Å bruke enorme beløp fra oljefondet vil med nødvendighet medføre økt pris- og lønnspress, altså inflasjon. Inflasjon må kontres med høyere rente, og høyere rente betyr høyere kronekurs. Noe som igjen betyr at vi kan vinke adjø til enda flere eksportbedrifter i Norge. Dette kan selvsagt være en pris vi er villige til å betale, men jeg har til gode å høre noen argumentere for at dette er en god løsning.

En løsning er altså å hente inn penger til slike prosjekter gjennom skatter og avgifter Det er nå tross alt slik vi har finansiert nye velferdsgoder opp gjennom årene. Det trenger ikke å bety at det er inntektsskatten som skal heves. Med en grønn omlegging av skattesystemet vil vi kunne slå flere fluer i en smekk.